Fisketur

Etter en ganske rolig helg med det vanlige innholdet som ambassadefest og kino i Kampala, var jeg klar for og utforske Lake Victoria. I denne sjøen, som er verdens nest størst samling av ferskvann, er det fisk. Jeg er jo en habil fisker som har vært mye ute på havet med min far, kaptein Olav. Da jeg leste i Uganda-boken at i Lake Victoria er det en fisk som heter Nile perch som kan bli to meter lang og 100 kilo, ble jeg litt skuffet. Fisken i vannet her nedenfor hos meg er nesten overvektig. Jeg skal altså bruke mitt surt oppsamlede fiskeinstinkt på å fange en fisk som er tjukk! Ja, ja, man tager hva man haver som det heter fra gammelt av, så natt til mandag la jeg hodet ned på puten og tenkte at i morgen skal jeg fiske minst 10 fisk, eller ett tonn perch.

Mandag morgen gikk ikke som jeg hadde tenkt. Linn, min kollega og venn, hadde ikke blitt frisk fra det som gjorde henne syk. Så jeg følte ikke jeg kunne dra fra henne. I Uganda er det nemlig sånn at hvis noen dør, skal de i jorden dagen etter. Jeg er nok ikke noe reser på snekring i dette landet, men jeg tenkte som så at hvis det skulle bli bruk for en kiste, så kunne ikke jeg være ute på øyene og fiske.

Men hun lever ennå i skrivende stund.

Tirsdag morgen, ny dag og nye muligheter.
Linn ble med meg til havnen for å vinke farvel. Frisk nok til å ikke trenge den kisten som jeg kunne ha smelt sammen på et blunk.
Man har en lærekurve som er ganske bratt når man reiser sånn rundt på egenhånd. Jeg trodde båten gikk klokken 13.00, men det viste seg at den gikk klokken 14.00. Jeg bommet også på hvor lang tid den brukte over. Ikke mye, men så mye at tidsbommen helt klart er i afrikansk målestokk. Turen over fra fastlandet og til en øy som heter Kalangala som er den største i en øygruppe på 85, tok 3,5 time. Jeg trodde én time + muligens et lite kvarter.

Turen gikk fint og jeg kom i land nesten som like stilig som Johnny Depp i karakteren Jack Sparrow fra Pirates of the Carribean. Neste problem var hvor jeg skulle sove. Foran meg stod en samling mennesker med hvert sitt skilt med navn på de hotellene de jobbet for. Vi var tre hvitinger som kom av båten samtidig, de to andre valgte først og jeg tenkte at det ble litt rart hvis jeg hang meg på dem. Tenkte jo som så at det sikkert er andre man kan snakke med på hotellet jeg velger. Nei. Det var det ikke. Jeg hadde hele hotellet for meg selv. Ikke en sjel andre en meg og noen insekter. Jeg fikk mitt rom og etter det kom kokken og lurte på hva jeg ville ha til middag. Jeg gikk og spiste, gikk litt på stranden, gikk til rommet og gikk så å la meg. Det var i bunn og grunn en ganske fredfull kveld.

Onsdag morgen hadde jeg bestilte frokosten til 08.45. Da satt jeg der helt alene med en hel frokostbuffet foran meg. Tenkte at hadde det ikke vært bedre om jeg bare fikk det på bordet foran meg? Det var frukt, forkostblanding, kaffe, te, varm melk, egg, pølser og mye mer.
Jeg spiste et godt og tørt rundstykke med noe egg og pølser. Kaffe, to glass med appelsinjuice og all den frukten de hadde satt fram. Det var ganske mye mat, så da ruslet jeg bort til rommet mitt og satte meg på do. Senere den dagen skulle jeg på skogstur på øya, så jeg tenkte i mitt stille sinn at det var godt å få dette unna. Etter å ha gjort meg ferdig, strekker jeg meg mot toalettpapiret som henger i en sånn dorullting man har toalettpapiret i. Presset mellom pekefinger og langfinger gjør at jeg kan gripe tak i det ytterst arket og trekke det rolig mot meg. Idet rullen går rundt, hopper det en ok stor edderkopp ned i bokseren min. Vi var tre uker på Hadeland, og ikke én gang ble det nevnt hva man gjør når man får et stor edderkopp i bokseren. Jeg tror jeg valgte den rette løsningen. Og hva er det? Jo, man gir den et navn. Min heter Trine. Og jeg satt da og ventet til den var ferdig og hoppet sin vei. Nå løper det en edderkopp ved navn Trine på en øy som heter Kalangala som har vært i bokseren til Tormod Fanuelsen.

Fotturen var kjempefin. Den varte i tre timer. Vi var fire pluss en guide, så da ble vi fem alt i alt.
Regnet litt, var litt sol og ellers mye insekter. Kom ikke på noe mer å skrive her, men bildene ble bra, og jeg tror det funker bedre enn at jeg prøver og forklare noe som helst.

Lunsjen bestod av en halv høne med én kilo poteter og to liter med saus. Da skribenten av dette hadde kjempet seg igjennom dette, gikk han og la seg for en real høneblund.

Jeg våknet søvndrukken av danske stemmer. Hoppet lett ut av døren og satte meg godt til rette med en bok utenfor rommet så jeg kunne se hvor stemmene kom fra. Jada, moro med mennesker, men prate med dem skal jeg ikke tenkte jeg og leste stille i boken min i rundt én time eller så. Da kommer noe som jeg i ettertid kommer til å huske som en litt rar, men ganske koselig mann. Han er fra Drammen i Norge, og heter Jan. Han går for en litt lengre tur, og kan stolt si at han har funnet ut at vi nok bor på det dyreste og styggeste hotellet på hele øyen. Så bra tenker jeg. Det forklarer hvorfor sørvisen er så god her.

Kvelden deler jeg med Jan fra Drammen og de to jentene fra Danmark. Samtalene gikk i stort og smått av ting man hadde, og sett i land man hadde vært i. Jan fra Drammen kunne stolt påpeke at jentene fra Danmark hadde det nest dårligste hotellet på øyen. Klokken 22 ble aggregatet slått av og vi gikk hvert til vårt.

Hjemreisedagen startet tidlig. Jeg måtte opp klokken kvart på 7 lokal tid. I Norge var da klokken kvart på 5. Vi ble kjørt til båten av en fra hotellstaben. Og etter at de hadde gått gjennom sekken min og ikke funnet noen bomber, gikk jeg og satte meg på første klasse. Kapteinen kom rundt og vi utvekslet et lett og luftig samtale på norsk. Han hadde bare vært kaptein i noen måneder. Han var fra Tanzania og jobbet på en rekebåt. Leste litt, og så en film som heter Titanic. Jeg tenkte at dette er jo en upassende film siden den båten synker, men det viste seg at vi kom fram lenge før den sank.

Linn og John kom og hentet meg afrikansk tid, men det gjorde jo ikke noe, ingenting er jo som å få meg seg cricketkampene på tv i venterommet.

Det ble ikke noe fiske, men mange gode minner og første turen utenfor Entebbe-Kampala-området.